Idyller vest i havet.

Sundskogen

Nesten så langt mot vest som du kan komme, ligger Sotra og Øygarden. Onde tunger kaller Sotra øyen der det alltid blåser, men det er ikke tilfelle. Denne dagens bilder er tatt for en stund siden, men forteller litt om forholdene her ute i vest.

Sundskogen

Det er mange år siden vi flyttet ut hit, lengst mot vest. Vi har bosatt oss på Sund, lengst sør på Sotra, og jeg vil i løpet av denne sommeren vise deg noen idyller i kommunen vi bor i. Det første bildet er hentet fra Sundskogen. Veien til Klokkarvik, der vi bor, går gjennom denne skogen. Her er det rike muligheter til å både fiske i fjellvann som etter sigende skal inneholde fisk, og dessuten også til å gå i skogen.

Det er parkeringsmuligheter midt oppe i skogen, og i løpet av minutter kan du være inne i skogen. Dessverre er ikke skogsbilveiene særlig godt utviklet, men et stykke innover kan du i alle fall følge dem. Naturen er bare helt fantastisk her oppe i skogen, og vi koser oss når vi går der.

Speilbilde fra Tofterøy

Tofterøy

På vestsiden av Sund ligger øyen Tofterøy. Du kan kjøre over broen, og øyen byr på både naturopp-levelser og overnattingsmuligheter. Her ute har menneskene bosatt seg midt i naturen, og blidet til høyre skulle en gang for alle motbevise påstanden om at det alltid blåser på Sotra. Huset og garasjen speiler seg i vannet, og et vann som forresten like godt egner seg til bading som til fisking.

Båter på Trellevik

Om det er fisk i alle ferskvannene som finnes i Sund, vet jeg ikke, men det er i alle tilfeller fisk i sjøen. Sjølivet er noe av det som trekker turistene til Sotra, og det er også tilfellet med Sund. Også for mange av oss som bor her ute. Det er ikke få som har båt, og jeg tok bildet av disse båtene på Trellevik. I bakgrunnen der kan du se Glesvær, der det er spisested lengst nede på kaien. Om du kommer tilbake til denne bloggen, vil du ganske sikkert finne bilder fra både Telavåg, Glesnes og spisestedet på kaien.

Litt lengre ute finner du noe som ikke er noe annet enn en Sørlandsidyll på Vestlandet, Hummelsund. Det var sjøfarten som var hovednæringen her ute, og havets sølv var selve grunnlaget for den velstand som lokalsamfunnene her ute opplevde.

Hummelsund

Hummelsund ligger der som en liten landsby, med losstasjonen som beskyttelse mot havets krefter. De bygget slik før, skjult bak en ås,så ikke havstormene skulle nå husene. Det er ikke så mange år siden orkanen Inga kastet et haust på havet, men Hummelsund lå der like trygt.

Jeg vil gjerne anbefale deg å ta turen ut hit til øyriket vest for Bergen. Det er ikke få idyller her ute, og følger du med på bloggen min eller på Flickr steamen min, kan du bli med meg når jeg besøker disse vakre stedene i mitt nabolag. Et kart over området finner du ved å følge denne linken.

Om det å ha hund, og det å miste en.

For folk flest må visst vi som er eier hund fremstå som noen underlige mennesker. Vi knytter oss til dyrene som om de skulle være barna våre, og det er faktisk noe som gjelder de aller fleste av oss. Dette gjelder også undertegnede. Vi har hatt hund i mange år, og i dag driver vi med oppdrett av Tibetansk spaniel. Vi har fire hunder, og reiser rundt på utstillinger med hundene våre. Dessuten kjenner vi hundemennesker over hele verden... i alle fall i Europa.

Moses Tibbehannen vår i bad

I dag hadde jeg lyst å skrive litt om det å eie hund. Jeg ville gjerne fortelle deg noe om hva det å ha hund betyr for meg, både på godt og ondt.

Da jeg og min kone gikk tur med hundene våre i går, møtte vi en liten gutt på sykkel. Gutten ville vite om det var mye arbeid knyttet til det å ha hund, og det må vi si at det er. Hver eneste dag skal de stelles, fores og luftes. I tillegg må vi trene med dem, og så skal de ha sin daglige (og rikelige) porsjon med kos og kjærlighet.

Hos veterinær.

Så er det bekymringene. Akkurat som vi mennesker er hundene våre forskjellig disponert fra naturen av. Noen er naturlig tynne og atletiske, andre har lett for å legge på seg. Så kan de bli syke, og noen blir det oftere enn andre. Som du forstår er det å eie hund ikke så forskjellig fra det å ha barn. Liksom barna, trenger hunden oppdragelse, og når det blir vanskelig kan det også bli en bekymring.

Stort sett går det bra. Hvis de bare får de tingene som er nevnt ovenfor: Stell, mat, lufting, oppdragelse og massevis av kjærlighet, går som regel det andre seg til etter hvert. Det er ikke sikkert alle hunder blir champions, men det har mindre betydning. Viktigere er det at «barna våre» har det godt.

De blir nesten som barna våre. Hvis ikke folk liker hundene, så går heller ikke vi på besøk til dem. Nå er det å si at vi svært sjeldent tar med oss alle de fire hundene våre, når vi er invitert til noen. Det kan bli litt vel mye for noen hver det, å få hele Kennel Prestegardskogen på besøk. Allikevel er det et faktum at vi i grunnen ikke omgåes folk som ikke liker hund. De som er våre venner er stort sett også hundemennesker, og slik liker vi å ha det.

Lady en av de som er borte.

I disse dager har noen som vi kjenner mistet en hund, og jeg har hatt noen samtaler med dem. Det minner meg om når vi mistet noen av våre hunder. De lever ikke så lenge, våre firbente venner. Noen kan leve opptil atten år, men vanligere er åtte til tolv. ...og sorgen, ja den er like intens hver gang. Det er da det er så vondt å møte «alminnelige folk», som sier: «Det er jo bare en hund.» De sier det med ettertrykk også, og vi står der og føler smerten vokse i oss.

Det er fryktelig å gå hjem igjen, etter at vi har møtt et slikt menneske. Vondt å se at både en selv og de andre hundene savner den som er borte. Hver eneste gang tenker jeg: «Tenk at en så liten kropp kan etterlate seg et så stort tomrom.»

Denne artikkelen er tilegnet Mortimer, hunden som våre venner mistet.

En nostalgisk telefonhistorie

Den røde Telefonkiosken fra Televerket

De stod over alt, de røde telefonboksene fra Televerket. Ja, for det var Televerket det het, det offentlige organet som sørget for at vi alle skulle få telefon i husene våre, og boksene het Telefonkiosker. Da jeg var gutt, kalte vi dem for Telefonbokser, og det vil jeg kalle dem i denne artikkelen.

Vi må tilbake i tid, forbi det forrige århundret, for å finne begynnelsen. Allerede midt på atten åtti tallet, ble Televerket gitt rett til å drive med telefon og telegraf i kongeriket, en rett som de ivaretar den dag i dag.

Med loven i hånd, overtok Televerket alle private initiativ, og de røde telefonboksene var til slutt å finne i hver eneste avkrok i landet. Telefonene forandret seg. Ettersom folkets ærefrykt for teknologien minket, tiltok hærverket. Hvor mange ganger jeg skulle ringe, og ledningen var revet ut av apparatet, har jeg ikke tall på. Jeg husker at jeg alltid fant en slik telefon, en ødelagt en, når jeg trengte det mest.

Apparatet

I riktig gamle dager krevde telefonen en femtiøring. Noen apparater greide ikke å merke forskjell på en femtiøring og en gammeldags toøring, og så kunne man ringe for to øre. Det var knapt nok en god forretning for Televerket, og de satte prisen på telefonsamtalene opp. Nå kostet det en krone, og etter hvert kunne man ha i både femkroninger og ti krone mynter.

Så ble mobiltelefonen et felleseie, og alle begynte å gå rundt med sin egen telefonkiosk i bukselommen. Det kunne se ut som om Telefonboksens tid var omme, og Televerket byttet navn til Telenor. De røde kioskene, Telefonboksene, ble sjeldnere. De forsvant, og tiggere, gateselgere og andre uvesentligheter tok deres plass. Bare på flyplasser og kjøpesentre ble telefonene hengende, men de hang bare der, direkte på veggen.

Bruksanvisning

Bare noen få Telefonbokser ble stående, gjenglemt på glemte steder. Telenor skiftet ut apparatene inni dem, så helt glemte var de nok ikke. Nå kunne man bruke alle kort. Visa, Mastercard og American Express var bare å stappe inn i telefonapparatet, og fremdeles kunne man putte på penger. Kronestykker, femkroninger, tiermynter og tjuekroninger gikk unna i en voldsom fart. Ja, de ble brukt opp så raskt at til og med skeptikerne skaffet seg mobiltelefon.

Jeg fant en Telefonboks forleden. Den sto der, ensom og forlatt utenfor det tidligere kommunehuset på Laksevåg, og ingen brukte den. Så måtte jeg forevige den i nostalgiens navn, og her er den. Inni hang en hypermoderne mynttelefon fra Telenor. Jeg prøvde den ikke, men det var betryggende å vite at alle båndene til min fortid ikke er borte.

Noen bilder fra Laksevåg

Kommunehuset

Vest for Bergen sentrum ligger Laksevåg. Før 1972 var den en egen kommune, og ble ledet fra Kommunehuset. Verftet var viktig, og det har tilhørt en rekke verftseiere. I skrivende stund tilhører det Bergen Group, og er en rest av den store verftsindustri som var et varemerke for Bergen. 

Laksevåg verft

Kran på Laksevåg verft

Kanskje den rustne kranen på bildet til venstre kan stå som et symbol på den raseringen av verftsindustrien i Bergen, som har foregått i de senere år.or Laksevåg er verftet fortsatt av stor betydning, og det er det nok også for sjøfartsnæringen på vestlandet. Da dagens bilder ble tatt, lå det både militære og sivile fartøyer inne på verftet.

Båthavnen

Området rundt kommunehuset på Laksevåg, har blitt forandret i de senere år. Det har blitt til et sted der rekreasjon og naturopplevelse Fritidsbåtene ligger tett langs bryggene, og man ser langt. 

Fra bryggene på Laksevåg kan man se forbi Hegreneset og langt inn i Osterfjorden. Tvers over Vågen ligger Nordnes, og mot sør og øst ser man byen og fjellene. Det har også blitt anlagt en park med lekeområder og beplantning, samtidig som utbyggerne har prøvd å beholde bydelens pittoreske preg.

En måke hviler.

Jo, en spasertur langs sjøkanten ved Laksevåg er en avslappende opplevelse som jeg gjerne vil anbefale. Selv måkene finner roen i båthavnen på Laksevåg, og det blir blir nok derfor ikke de siste bildene derfra som kommer på denne bloggen.

Jeg tok enda flere bilder, men de må du se ved å kikke på Flickr streamen min. Den finner du på høyre siden her.

På leting etter Mia

Byen, sett fra Ulriken.

Mia er en Tibetansk spaniel, og hun kommer egentlig fra Finland. Du kan finne mer om henne ved å lese på www.lyngtunet.com, som er hjemmesiden til Kennel Lyngtunet.
I går, Søndag 29. mai, forsvant hun under en tur på Ulriken, og alle vi som er glade i henne stilte opp for å lete etter henne. Det ble lett i hele går, men uten resultat. I dag dro vi opp, og letingen endte heldigvis godt.

Marie, Jasmin og Gullivar

Jeg er ikke verdens beste klatrer, så det ble til at jeg holdt meg med Marie. Hun var en fin støtte under dagens leting. Vi hørte Mia bjeffe, men fant henne ikke. Imidlertid kunne vi fortelle Røde kors hvor vi hørte bjeffingen. Rune, en av de som ble igjen til sist fant henne. Ikke bare det, men de fant henne helt uskadet. Hun sto på en fjellhylle, og måtte reddes ned. På denne turen tok jeg en mengde bilder, og jeg håper at du vil kikke på dem. Kanskje du får lyst til å besøke Ulriken, naturperlen som ligger midt i byen Bergen.

Naturperle midt oppe i fjellsiden.

Selv fikk jeg en fantastisk naturopp-levelse, selv om bakgrunnen for turen var så tragisk. Jeg må innrømme at jeg presset meg til ytterkanten av det jeg klarer, men det frister til gjentakelse. Jeg skal opp igjen til Ulriken, fjellet midt i Bergen by, og det skal ikke bli lenge til.
Forresten, dersom du vil se flere av bildene, kan du trykke på galleriet mitt på Flikr. Du finner det på høyre siden her.

En annerledes fergetur.

En annerledes ferge, men rampen halvveis oppe.

Styrehuset

Vi hadde vert på utstilling i Naustdal, og kjørte rimelig tidlig fra utstillingen. Det hadde gått ras et sted på fjellet, og all trafikken hadde blitt dirigert ytre vei. På hjemveien kom vi til et skilt som annonserte at det gikk ferge mellom Duesund og Masfjordnes, og der tok vi av. I bakgrunnen surret en vise som handlet om denne fergestrekningen, da vi stod i fergekø i solsteiken.

Langt bortefra så jeg fergen komme. Fjorden var ikke så bred, og fergen kom stadig nærmere, og det var da jeg så det: Det så ut som om det gikk en kabel på siden av fergen. Raskt skiftet jeg til teleobjektivet, og så nærmere etter. I okularet kunne jeg klart se kabelen som fergen dro seg etter, på sin vei over fjorden.

Kabelen, slik den så ut ovenfra

Jeg haltet ned til fergeleiet, og lot kameraet løpe. I det sterke solskinnet kom den nærmere, fergen, og den begynte å gjøre seg klar til å legge til. Det var morsomt å se den legge dekket ned på den skråe fergekaien. omtrent som en militær landgangsbåt. Så kjørte bilene på land, og etter en stund var det vi som skulle om bord.

Kabelen forsvinner i kjølvannet.

Vi trodde i alle fall at vi skulle det, men ble stående igjen. Ferger er seg selv lik, og når den er full, er den full. så stod vi der som første bil i neste fergekø, imens fergen summet seg over fjorden. Vi kunne se kabelen vandre i hjulet på siden, og jeg fulgte det lille blå fartøyet i okularet på Nikonen.

Etter noen minutter var den over på Masfjordnes, og snart var den på vei tilbake til Duesund. Da lemmene igjen var lagt på plass, var det vår tur å kjøre om bord, og snart var den lille fergen pakket med biler.

Bildekket

Jeg gikk ut av bilen, og begynte å bevege meg rundt på fartøyet. Pressekortet mitt lå hjemme, men jeg holdt Nikonen min foran meg, som om den var et bevis for at jeg hadde rettigheter som ikke alle andre hadde. De ville ikke ha meg i styrehuset, men jeg fikk snakke med en av mannskapet. "Den er hydraulisk drevet" sa han, før han gikk videre. Ingen andre hadde anledning til å snakke med meg, de samlet seg i styrehuset, og jeg fikk bare lov til å gå opp til dekket nedenfor.

Som vestlending er jeg vant til ferger, men jeg må si denne fergen var annerledes en noen annen ferge jeg tidligere har reist med. Det var en stille tur. Ingen motorer som ruste, ingen illeluktende dieseleksos bare stillheten. Og ikke bare det, den brakte oss på trygt over fjorden, hjem fra en utstilling som vi ikke var helt fornøyd med.

Hurra for menneskets beste venn!

Min kone og meg med hundene våre.

 

Du må ut! Hvis du ikke går ut, blir resultatet en katastrofe. Det kan regne, snø eller blåse storm, men ut må du. Ikke kan det utsettes heller, ikke engang om du er syk. Dette er virkeligheten for oss som har hund. En av våre hunder kan snakke... det vil si, hun kan gi klart uttrykk for hva hun vil, og det på en måte som vi forstår. Når hun ikke kommer seg ut tidsnok, setter hun seg til på gulvet og beklager seg høylydt. Ikke så at hun bjeffer, nei da. Hun snakker lange setninger med et beklagende, ja nesten anklagende tonefall. Det er som om hun sier: "Hvordan hadde du likt det, hvis ikke du fikk gå på do når du måtte?" Forresten sier hun mange ting: "Jippi, det er sol, jeg vil på verandaen!" "Jeg vil ha mat!" og ikke minst: "Kan vi kose?"

Kos er forresten en viktig del av det å ha hund. De aller fleste hunder søker nærhet med sin eier, og dette er noe som gjør godt. Når verden går deg i mot, er det godt med hunden som kryper inn til deg og liksom sier: "Jaja, men uansett har du jo meg, og jeg er hundre prosent på din side."

Og så velkomstene. Hver gang du kommer inn, selv om det bare er ti minutter siden du dro, er hunden like jublende glad. Den hopper og sprette, jubler og er fra seg av glede over at du kommer. Dette er nok ikke fordi hunden er ensom når du ikke er der, fordi våre fire hunder er like jublende glade alle sammen, når vi kommer inn. 

Mange med psykiske og fysiske sykdommer har stor glede av å ha en hund, og det nettopp på grunn av disse tingene som nevnes ovenfor. Den tilfører en dimensjon i livet, en varme og en glede. Hunden krever noe av den syke, og den gir massevis tilbake. For den psykisk syke med en tendens til å isolere seg, maser hunden seg til sine daglige turer. Så skaffer den eieren kontakt med andre mennesker, og plutselig er ikke problemet med isolasjon noe problem lengre. En psykiater jeg snakket med en gang, sa: "Hunden er den beste psykolog som jeg vet om!"

Den har alltid tid til å høre på deg, hunden din. Du kan la tårene renne fritt, og den vil slikke dem bort, samtidig som den søker enda nærmere inn til deg. Dessuten er den en mester i å holde på hemmeligheter. Ingen av de tingene du betror den, vil bli fortalt videre, og den forstår alt det du sier... med hjertet.

Dette var bare noen av de gode sidene ved menneskets beste venn. 

Hvorfor ikke prøve en? Hvem du enn er, finnes det en som passer til deg. Enten du er en sofagris eller en fjellvandrer, finnes ditt motstykke på fire bein. Det gjelder bare å finne den rette. På Norsk Kennelklubb sin hjemmeside finner du de fleste av rasene. Ta deg tid til å lese litt på denne siden. Du kan også oppsøke en utstilling nære deg, så kan du få se dem i aksjon. 

Selv fant vi oss en aktiv miniatyrhundrase, Tibetansk spaniel, og den er hunden for både sofagrisen og fjellvandreren. Bildet øverst er tatt på Gullfjellet i Bergen, under en tur. Der koste både hundene og vi oss, og jeg kan si at dersom ikke det hadde vert for hundene, hadde vi aldri kommet oss til fjells.

Så sett i gang, skaff deg en firbent venn.

Betraktninger om Vestlandets hovedstad.

Bergen, sett fra Fløyen.

Bergen er en flott by. Den ligger der, inneklemt mellom en fjellkjede i øst, og omtrent like mange fjell i vest, nord og sør. Hvor mange fjell det egentlig er, strides de lærde om, men i følge tradisjonen er det sju av dem. Her og nå skal jeg ikke nevne navnene deres, og det rett og slett fordi jeg ikke ønsker å lage borgerkrig i Bergen. Jeg vil jo gjerne besøke byen i fremtiden også.
Bergensere regner seg ikke som nordmenn, og da østlendingen Trond Espen Seim ble engasjert til å spille den erkebergenske privatdetektiven Varg Veum utløste det nesten opprør i byen mellom de syv fjell. Den dumme politimannen kunne godt være østlending, men ikke Varg Veum.

I grunnen er det ikke så rart at Bergenserne har det synet de har på seg selv. Til alle tider har de bodd langt borte fra den europeiske sivilisasjon. I flere hundre år var byen dominert av Hanseatene, en handelsorganisasjon som ikke engang tillot sine geseller å gifte seg med de bergenske småpiker. Allikevel regnes det som fint å hete noe som viser slektskap med utlendinger.

Magdalenasmuget

Ellers er man stolt av sine brede avenyer, almenninger kallet. De ble til etter at en bybrann nesten utslettet byen, og skulle fungere som branngater. Noe annet som bergenserne liker er sine "smau og smitt". Det er de smale smugene som gjennomvever hele sentrum. Både på Nordnes, i Sandviken og sentrumellers, finner du dem. I dag har jeg avbildet Magdalenasmuget, som befinner seg midt i Vågsbunnen.

Selv er jeg ikke Bergenser, og regner meg ikke som sådan, selv om jeg bodde i byen i mange år. Jeg er gift med en dame fra Bergen, og har to bergenske sønner og ett bergensk barnebarn. Til byen med det dårlige metereologiske ryktet, har jeg utviklet et hat- kjærlighetsforhold til. Mange av de dagene jeg har vert i byen har jeg lengtet bort fra Bergen og bergenserne. Like mange av de dagene jeg har vert borte, har jeg brukt til å lengte tilbake.

Nå har jeg flyttet. Det skjedde for ti år siden, og fortsatt lengter jeg tilbake til byen mellom de syv fjell... i alle fall av og til. Noen ganger må jeg inn til byen og trekke inn lukten av smog og eksos, og høre lyden av ekte bergensk sprog.

Marken går fra Jernbanen til politistasjonen.

Forresten vil jeg gjerne anbefale en tur til Bergen. Ta gjerne med deg paraply, men ofte vil du ikke trenge den. Forbered deg på å oppleve en pittoresk by der gammel brostein dominerer. Her rår sterke nasjonalfølelser, og bergenserne tar godt vare på byen sin. Ta gjerne turen nedom min barndoms gate, Marken, og opplev de gamle skorsteinshusene, trehusbebyggelsen og det rolige livet i denne gaten midt i sentrum. 
Kansje du også bllir glad i Bergen og Bergenserne?

En naturopplevelse

Stillheten ligger der som noe du nesten kan ta og føle på. Det er ikke for varmt, men heller ikke for kaldt. Bare akkurat passe temperatur til at myggen storkoser seg. Slik var det den kvelden oppe i Sundskogen, den sommeren for tre år siden. Jeg hadde tatt med meg kameraet og beveget meg ut på den råtne bryggen som nesten ikke klarer å bære sin egen vekt i det stille vannet. Nå skulle den bære både selv selv og meg.

Noen dager tidligere hadde jeg sett en fisker, ute på den gebrekkelige bryggen, og det var da idéen kom: Der skal du ut og ta et bilde.

Det knirker, da jeg setter foten på bryggen, og jeg kan kjenne treverket gi seg under føttene mine. Lydene fra vannet, den nesten umerkelige knirkingen fra bryggen, lyden av en fjern påhengsmotor langt ute på fjorden, for ikke å snakke om lyden av myggen som hardnakket prøver å trenge inn i øregangen min, alt flyter sammen med stillheten, den øredøvende stillheten som dominerer naturen.

Den er god, denne stillheten, gir et tilsvar til noe inni meg, noe som det moderne mennesket har glemt. Sammen med lukten av vann, mosemyr og tåke, får den meg til å føle meg ett med resten av naturen.

Så ombestemmer jeg meg. Tror ikke jeg vil ut på bryggen. Dette er ikke kvelden for en svømmetur, bestemmer jeg meg for. Med langsomme skritt rygger jeg bakover, og fanger kveldsdisen i okularet og tar et bilde.

Så håper jeg at du også vil kunne ane denne følelsen av at du er ett med alt rundt deg. Kanskje den til og med vil kunne lokke deg ut for selv å oppleve denne nærheten til naturen.

Våren er her!

Det er syttende mai, og jeg sitter her og skal legge meg. Egentlig hadde jeg tenkt å ta et nasjonaldagsfoto til bloggen min, men så var det ikke noe minnekort i kameraet. Jeg hadde tømt det, og det stod fortsatt i pc'en. Slukøret la jeg kameraet ned i vesken igjen, og tenkte at det heller fikk bli en dag uten et blogginnlegg. Forresten burde jeg hatt med meg ett til, sa jeg til min kone. Hun nikket, men tenkte sikkert at det var godt å bare gå en tur uten fotokompisen min. Så bar det hjem igjen, og resten av kvelden koste vi oss sammen. Så, på vei til sengen, slo det ned meg: Våren er her!

17 mai 2011 i Bergen har vert en dag full av årstider. Solen har vert fremme og gitt en illlusjon av forsommer, men det har også vert haglbyger og striregn. Med andre ord: Våren er her. Denne vidunderlige årstiden som kan inneholde alle de andre årstidene. Den kan være varm, kald, tørr, våt... ja, det har virkelig snødd på 17 mai.

Alle disse tingene er det våren inneholder. Den er ikke bare et forstadie til sommeren, men også en årstid som etterfølger vinteren. Noen ganger virker våren vinterlig, andre ganger høstlig og selvfølgelig sommerlig. Dette er dette jeg liker med våren: Den gir ingen løfter, bare overraskelser.

Allikevel er det et faktum at det er noen tegn på at våren er her, og i Bergen er det ett som overgår de aller fleste: Buekorpsene. Det var et slikt bilde jeg hadde tenkt å gi deg i dag, men som sagt fikk jeg ikke det til. Derfor har du fått et gammelt buekorpsbilde, et fra et tidligere år. Det finnes også andre sikre vårtegn: Snøklokker som titter opp, selv om snøen fortsatt ligger. Den første hvitveisen. ...og så våryrheten. Den er der i kroppen, og forteller at snart er vinteren over. Allikevel er det buekorpsene som mest høylydt forteller meg at våren har kommet. De står ved alle gatehjørner og øver på hvirvlende trommesalver, marsjerer rundt i Bergens gater og skaper trafikkaos, men de er der og forteller meg at snart, snart vil våren etterfølges av en sommer.

Ikke at sommeren i seg selv har med seg noen løfter. Den kan bli som våren, full av kalde dager, ja til og med av snø. Men sjansene for at varmen også kommer, er mye større. Vi må bare gjennom våren først, og det er nettopp det jeg vil frem til: Våren er her, og med den kommer løftene om en ny sommer.

Derfor ble jeg glad denne kalde dagen, 17. mai 2011, fordi våren helt sikkert er her! Det lovet buekorpsene.

Sannheten vises best med et kamera og en ærlig fotograf.

Det er ting som må til for at sannheten skal komme frem: Ærlighet. I en årrekke har jeg arbeidet som journalist i en lokalradio, og i alt mitt arbeide har jeg prøvd å forholde meg til sannheten, den virkelige sannheten. I den siste tiden har jeg blitt opprørt over mine kollegaer i nyhetsmediendes omgang med sannheten. De tolker intervjuer og uttalelser fra politikkere på en måte som totalt forvrenger sannheten. Ved sine uttalelser og såkalte analyser, sørger de for å frata seg selv det minstre fnugg av journalistisk integritet.

Derfor velger jeg meg bildet som medium i min blogg. Du vil nok også finne tekst her, forklarende tekst som forteller noe om bildene s.om er her. Noen ganger vil teksten forklare hvorfor bildet er tatt, og andre ganger vil bildet være et suplement til teksten. Hensikten vil alltid å fortelle sannheten, sannheten og bare sannheten!

På bildet til høyre ser du den Israelske supportertribunen under sist lørdags landskamp i Rugby mellom Israel og Norge. Mange av de som sitter her, er bare her fordi de er glade i Israel. Dette er jo en helt legitim grunn for å være supporter. Mange Brannsupportere er jo det fordi de er bergensere, og det finnes ikke noe galt i det. Ingen av supporterne laget bråk. De jublet med laget sitt, og oppførte seg slik helt eksemplarisk. De laget ingen politiske demonstrasjoner, heller ikke tok de til motmæle, da de palestinakomiteen fylte Fana Stadion med politiske slagord. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilde av dette, så du får bare ta mitt ord for at disse ble eskortert ut av stadion av politiet.

De to lagene gjorde sitt beste, og både Norske og Israelske spillerne gjorde sitt beste. Bildene mine forteller også noe om dette. Rugby er ingen stor sport i Norge, og mange med meg hadde en bratt læringskurve under kampen. Så håper jeg at disse bildene forteller noe om sportslighet og engasjement under kampen. Det var nemlig det som kjennetegnet kampen, da bråkmakerne var blitt fjernet.