Om det å ha hund, og det å miste en.

For folk flest må visst vi som er eier hund fremstå som noen underlige mennesker. Vi knytter oss til dyrene som om de skulle være barna våre, og det er faktisk noe som gjelder de aller fleste av oss. Dette gjelder også undertegnede. Vi har hatt hund i mange år, og i dag driver vi med oppdrett av Tibetansk spaniel. Vi har fire hunder, og reiser rundt på utstillinger med hundene våre. Dessuten kjenner vi hundemennesker over hele verden... i alle fall i Europa.

Moses Tibbehannen vår i bad

I dag hadde jeg lyst å skrive litt om det å eie hund. Jeg ville gjerne fortelle deg noe om hva det å ha hund betyr for meg, både på godt og ondt.

Da jeg og min kone gikk tur med hundene våre i går, møtte vi en liten gutt på sykkel. Gutten ville vite om det var mye arbeid knyttet til det å ha hund, og det må vi si at det er. Hver eneste dag skal de stelles, fores og luftes. I tillegg må vi trene med dem, og så skal de ha sin daglige (og rikelige) porsjon med kos og kjærlighet.

Hos veterinær.

Så er det bekymringene. Akkurat som vi mennesker er hundene våre forskjellig disponert fra naturen av. Noen er naturlig tynne og atletiske, andre har lett for å legge på seg. Så kan de bli syke, og noen blir det oftere enn andre. Som du forstår er det å eie hund ikke så forskjellig fra det å ha barn. Liksom barna, trenger hunden oppdragelse, og når det blir vanskelig kan det også bli en bekymring.

Stort sett går det bra. Hvis de bare får de tingene som er nevnt ovenfor: Stell, mat, lufting, oppdragelse og massevis av kjærlighet, går som regel det andre seg til etter hvert. Det er ikke sikkert alle hunder blir champions, men det har mindre betydning. Viktigere er det at «barna våre» har det godt.

De blir nesten som barna våre. Hvis ikke folk liker hundene, så går heller ikke vi på besøk til dem. Nå er det å si at vi svært sjeldent tar med oss alle de fire hundene våre, når vi er invitert til noen. Det kan bli litt vel mye for noen hver det, å få hele Kennel Prestegardskogen på besøk. Allikevel er det et faktum at vi i grunnen ikke omgåes folk som ikke liker hund. De som er våre venner er stort sett også hundemennesker, og slik liker vi å ha det.

Lady en av de som er borte.

I disse dager har noen som vi kjenner mistet en hund, og jeg har hatt noen samtaler med dem. Det minner meg om når vi mistet noen av våre hunder. De lever ikke så lenge, våre firbente venner. Noen kan leve opptil atten år, men vanligere er åtte til tolv. ...og sorgen, ja den er like intens hver gang. Det er da det er så vondt å møte «alminnelige folk», som sier: «Det er jo bare en hund.» De sier det med ettertrykk også, og vi står der og føler smerten vokse i oss.

Det er fryktelig å gå hjem igjen, etter at vi har møtt et slikt menneske. Vondt å se at både en selv og de andre hundene savner den som er borte. Hver eneste gang tenker jeg: «Tenk at en så liten kropp kan etterlate seg et så stort tomrom.»

Denne artikkelen er tilegnet Mortimer, hunden som våre venner mistet.