Hurra for menneskets beste venn!

Min kone og meg med hundene våre.

 

Du må ut! Hvis du ikke går ut, blir resultatet en katastrofe. Det kan regne, snø eller blåse storm, men ut må du. Ikke kan det utsettes heller, ikke engang om du er syk. Dette er virkeligheten for oss som har hund. En av våre hunder kan snakke... det vil si, hun kan gi klart uttrykk for hva hun vil, og det på en måte som vi forstår. Når hun ikke kommer seg ut tidsnok, setter hun seg til på gulvet og beklager seg høylydt. Ikke så at hun bjeffer, nei da. Hun snakker lange setninger med et beklagende, ja nesten anklagende tonefall. Det er som om hun sier: "Hvordan hadde du likt det, hvis ikke du fikk gå på do når du måtte?" Forresten sier hun mange ting: "Jippi, det er sol, jeg vil på verandaen!" "Jeg vil ha mat!" og ikke minst: "Kan vi kose?"

Kos er forresten en viktig del av det å ha hund. De aller fleste hunder søker nærhet med sin eier, og dette er noe som gjør godt. Når verden går deg i mot, er det godt med hunden som kryper inn til deg og liksom sier: "Jaja, men uansett har du jo meg, og jeg er hundre prosent på din side."

Og så velkomstene. Hver gang du kommer inn, selv om det bare er ti minutter siden du dro, er hunden like jublende glad. Den hopper og sprette, jubler og er fra seg av glede over at du kommer. Dette er nok ikke fordi hunden er ensom når du ikke er der, fordi våre fire hunder er like jublende glade alle sammen, når vi kommer inn. 

Mange med psykiske og fysiske sykdommer har stor glede av å ha en hund, og det nettopp på grunn av disse tingene som nevnes ovenfor. Den tilfører en dimensjon i livet, en varme og en glede. Hunden krever noe av den syke, og den gir massevis tilbake. For den psykisk syke med en tendens til å isolere seg, maser hunden seg til sine daglige turer. Så skaffer den eieren kontakt med andre mennesker, og plutselig er ikke problemet med isolasjon noe problem lengre. En psykiater jeg snakket med en gang, sa: "Hunden er den beste psykolog som jeg vet om!"

Den har alltid tid til å høre på deg, hunden din. Du kan la tårene renne fritt, og den vil slikke dem bort, samtidig som den søker enda nærmere inn til deg. Dessuten er den en mester i å holde på hemmeligheter. Ingen av de tingene du betror den, vil bli fortalt videre, og den forstår alt det du sier... med hjertet.

Dette var bare noen av de gode sidene ved menneskets beste venn. 

Hvorfor ikke prøve en? Hvem du enn er, finnes det en som passer til deg. Enten du er en sofagris eller en fjellvandrer, finnes ditt motstykke på fire bein. Det gjelder bare å finne den rette. På Norsk Kennelklubb sin hjemmeside finner du de fleste av rasene. Ta deg tid til å lese litt på denne siden. Du kan også oppsøke en utstilling nære deg, så kan du få se dem i aksjon. 

Selv fant vi oss en aktiv miniatyrhundrase, Tibetansk spaniel, og den er hunden for både sofagrisen og fjellvandreren. Bildet øverst er tatt på Gullfjellet i Bergen, under en tur. Der koste både hundene og vi oss, og jeg kan si at dersom ikke det hadde vert for hundene, hadde vi aldri kommet oss til fjells.

Så sett i gang, skaff deg en firbent venn.