En nostalgisk telefonhistorie

Den røde Telefonkiosken fra Televerket

De stod over alt, de røde telefonboksene fra Televerket. Ja, for det var Televerket det het, det offentlige organet som sørget for at vi alle skulle få telefon i husene våre, og boksene het Telefonkiosker. Da jeg var gutt, kalte vi dem for Telefonbokser, og det vil jeg kalle dem i denne artikkelen.

Vi må tilbake i tid, forbi det forrige århundret, for å finne begynnelsen. Allerede midt på atten åtti tallet, ble Televerket gitt rett til å drive med telefon og telegraf i kongeriket, en rett som de ivaretar den dag i dag.

Med loven i hånd, overtok Televerket alle private initiativ, og de røde telefonboksene var til slutt å finne i hver eneste avkrok i landet. Telefonene forandret seg. Ettersom folkets ærefrykt for teknologien minket, tiltok hærverket. Hvor mange ganger jeg skulle ringe, og ledningen var revet ut av apparatet, har jeg ikke tall på. Jeg husker at jeg alltid fant en slik telefon, en ødelagt en, når jeg trengte det mest.

Apparatet

I riktig gamle dager krevde telefonen en femtiøring. Noen apparater greide ikke å merke forskjell på en femtiøring og en gammeldags toøring, og så kunne man ringe for to øre. Det var knapt nok en god forretning for Televerket, og de satte prisen på telefonsamtalene opp. Nå kostet det en krone, og etter hvert kunne man ha i både femkroninger og ti krone mynter.

Så ble mobiltelefonen et felleseie, og alle begynte å gå rundt med sin egen telefonkiosk i bukselommen. Det kunne se ut som om Telefonboksens tid var omme, og Televerket byttet navn til Telenor. De røde kioskene, Telefonboksene, ble sjeldnere. De forsvant, og tiggere, gateselgere og andre uvesentligheter tok deres plass. Bare på flyplasser og kjøpesentre ble telefonene hengende, men de hang bare der, direkte på veggen.

Bruksanvisning

Bare noen få Telefonbokser ble stående, gjenglemt på glemte steder. Telenor skiftet ut apparatene inni dem, så helt glemte var de nok ikke. Nå kunne man bruke alle kort. Visa, Mastercard og American Express var bare å stappe inn i telefonapparatet, og fremdeles kunne man putte på penger. Kronestykker, femkroninger, tiermynter og tjuekroninger gikk unna i en voldsom fart. Ja, de ble brukt opp så raskt at til og med skeptikerne skaffet seg mobiltelefon.

Jeg fant en Telefonboks forleden. Den sto der, ensom og forlatt utenfor det tidligere kommunehuset på Laksevåg, og ingen brukte den. Så måtte jeg forevige den i nostalgiens navn, og her er den. Inni hang en hypermoderne mynttelefon fra Telenor. Jeg prøvde den ikke, men det var betryggende å vite at alle båndene til min fortid ikke er borte.