Idyller vest i havet.

Sundskogen

Nesten så langt mot vest som du kan komme, ligger Sotra og Øygarden. Onde tunger kaller Sotra øyen der det alltid blåser, men det er ikke tilfelle. Denne dagens bilder er tatt for en stund siden, men forteller litt om forholdene her ute i vest.

Sundskogen

Det er mange år siden vi flyttet ut hit, lengst mot vest. Vi har bosatt oss på Sund, lengst sør på Sotra, og jeg vil i løpet av denne sommeren vise deg noen idyller i kommunen vi bor i. Det første bildet er hentet fra Sundskogen. Veien til Klokkarvik, der vi bor, går gjennom denne skogen. Her er det rike muligheter til å både fiske i fjellvann som etter sigende skal inneholde fisk, og dessuten også til å gå i skogen.

Det er parkeringsmuligheter midt oppe i skogen, og i løpet av minutter kan du være inne i skogen. Dessverre er ikke skogsbilveiene særlig godt utviklet, men et stykke innover kan du i alle fall følge dem. Naturen er bare helt fantastisk her oppe i skogen, og vi koser oss når vi går der.

Speilbilde fra Tofterøy

Tofterøy

På vestsiden av Sund ligger øyen Tofterøy. Du kan kjøre over broen, og øyen byr på både naturopp-levelser og overnattingsmuligheter. Her ute har menneskene bosatt seg midt i naturen, og blidet til høyre skulle en gang for alle motbevise påstanden om at det alltid blåser på Sotra. Huset og garasjen speiler seg i vannet, og et vann som forresten like godt egner seg til bading som til fisking.

Båter på Trellevik

Om det er fisk i alle ferskvannene som finnes i Sund, vet jeg ikke, men det er i alle tilfeller fisk i sjøen. Sjølivet er noe av det som trekker turistene til Sotra, og det er også tilfellet med Sund. Også for mange av oss som bor her ute. Det er ikke få som har båt, og jeg tok bildet av disse båtene på Trellevik. I bakgrunnen der kan du se Glesvær, der det er spisested lengst nede på kaien. Om du kommer tilbake til denne bloggen, vil du ganske sikkert finne bilder fra både Telavåg, Glesnes og spisestedet på kaien.

Litt lengre ute finner du noe som ikke er noe annet enn en Sørlandsidyll på Vestlandet, Hummelsund. Det var sjøfarten som var hovednæringen her ute, og havets sølv var selve grunnlaget for den velstand som lokalsamfunnene her ute opplevde.

Hummelsund

Hummelsund ligger der som en liten landsby, med losstasjonen som beskyttelse mot havets krefter. De bygget slik før, skjult bak en ås,så ikke havstormene skulle nå husene. Det er ikke så mange år siden orkanen Inga kastet et haust på havet, men Hummelsund lå der like trygt.

Jeg vil gjerne anbefale deg å ta turen ut hit til øyriket vest for Bergen. Det er ikke få idyller her ute, og følger du med på bloggen min eller på Flickr steamen min, kan du bli med meg når jeg besøker disse vakre stedene i mitt nabolag. Et kart over området finner du ved å følge denne linken.

Om det å ha hund, og det å miste en.

For folk flest må visst vi som er eier hund fremstå som noen underlige mennesker. Vi knytter oss til dyrene som om de skulle være barna våre, og det er faktisk noe som gjelder de aller fleste av oss. Dette gjelder også undertegnede. Vi har hatt hund i mange år, og i dag driver vi med oppdrett av Tibetansk spaniel. Vi har fire hunder, og reiser rundt på utstillinger med hundene våre. Dessuten kjenner vi hundemennesker over hele verden... i alle fall i Europa.

Moses Tibbehannen vår i bad

I dag hadde jeg lyst å skrive litt om det å eie hund. Jeg ville gjerne fortelle deg noe om hva det å ha hund betyr for meg, både på godt og ondt.

Da jeg og min kone gikk tur med hundene våre i går, møtte vi en liten gutt på sykkel. Gutten ville vite om det var mye arbeid knyttet til det å ha hund, og det må vi si at det er. Hver eneste dag skal de stelles, fores og luftes. I tillegg må vi trene med dem, og så skal de ha sin daglige (og rikelige) porsjon med kos og kjærlighet.

Hos veterinær.

Så er det bekymringene. Akkurat som vi mennesker er hundene våre forskjellig disponert fra naturen av. Noen er naturlig tynne og atletiske, andre har lett for å legge på seg. Så kan de bli syke, og noen blir det oftere enn andre. Som du forstår er det å eie hund ikke så forskjellig fra det å ha barn. Liksom barna, trenger hunden oppdragelse, og når det blir vanskelig kan det også bli en bekymring.

Stort sett går det bra. Hvis de bare får de tingene som er nevnt ovenfor: Stell, mat, lufting, oppdragelse og massevis av kjærlighet, går som regel det andre seg til etter hvert. Det er ikke sikkert alle hunder blir champions, men det har mindre betydning. Viktigere er det at «barna våre» har det godt.

De blir nesten som barna våre. Hvis ikke folk liker hundene, så går heller ikke vi på besøk til dem. Nå er det å si at vi svært sjeldent tar med oss alle de fire hundene våre, når vi er invitert til noen. Det kan bli litt vel mye for noen hver det, å få hele Kennel Prestegardskogen på besøk. Allikevel er det et faktum at vi i grunnen ikke omgåes folk som ikke liker hund. De som er våre venner er stort sett også hundemennesker, og slik liker vi å ha det.

Lady en av de som er borte.

I disse dager har noen som vi kjenner mistet en hund, og jeg har hatt noen samtaler med dem. Det minner meg om når vi mistet noen av våre hunder. De lever ikke så lenge, våre firbente venner. Noen kan leve opptil atten år, men vanligere er åtte til tolv. ...og sorgen, ja den er like intens hver gang. Det er da det er så vondt å møte «alminnelige folk», som sier: «Det er jo bare en hund.» De sier det med ettertrykk også, og vi står der og føler smerten vokse i oss.

Det er fryktelig å gå hjem igjen, etter at vi har møtt et slikt menneske. Vondt å se at både en selv og de andre hundene savner den som er borte. Hver eneste gang tenker jeg: «Tenk at en så liten kropp kan etterlate seg et så stort tomrom.»

Denne artikkelen er tilegnet Mortimer, hunden som våre venner mistet.

En nostalgisk telefonhistorie

Den røde Telefonkiosken fra Televerket

De stod over alt, de røde telefonboksene fra Televerket. Ja, for det var Televerket det het, det offentlige organet som sørget for at vi alle skulle få telefon i husene våre, og boksene het Telefonkiosker. Da jeg var gutt, kalte vi dem for Telefonbokser, og det vil jeg kalle dem i denne artikkelen.

Vi må tilbake i tid, forbi det forrige århundret, for å finne begynnelsen. Allerede midt på atten åtti tallet, ble Televerket gitt rett til å drive med telefon og telegraf i kongeriket, en rett som de ivaretar den dag i dag.

Med loven i hånd, overtok Televerket alle private initiativ, og de røde telefonboksene var til slutt å finne i hver eneste avkrok i landet. Telefonene forandret seg. Ettersom folkets ærefrykt for teknologien minket, tiltok hærverket. Hvor mange ganger jeg skulle ringe, og ledningen var revet ut av apparatet, har jeg ikke tall på. Jeg husker at jeg alltid fant en slik telefon, en ødelagt en, når jeg trengte det mest.

Apparatet

I riktig gamle dager krevde telefonen en femtiøring. Noen apparater greide ikke å merke forskjell på en femtiøring og en gammeldags toøring, og så kunne man ringe for to øre. Det var knapt nok en god forretning for Televerket, og de satte prisen på telefonsamtalene opp. Nå kostet det en krone, og etter hvert kunne man ha i både femkroninger og ti krone mynter.

Så ble mobiltelefonen et felleseie, og alle begynte å gå rundt med sin egen telefonkiosk i bukselommen. Det kunne se ut som om Telefonboksens tid var omme, og Televerket byttet navn til Telenor. De røde kioskene, Telefonboksene, ble sjeldnere. De forsvant, og tiggere, gateselgere og andre uvesentligheter tok deres plass. Bare på flyplasser og kjøpesentre ble telefonene hengende, men de hang bare der, direkte på veggen.

Bruksanvisning

Bare noen få Telefonbokser ble stående, gjenglemt på glemte steder. Telenor skiftet ut apparatene inni dem, så helt glemte var de nok ikke. Nå kunne man bruke alle kort. Visa, Mastercard og American Express var bare å stappe inn i telefonapparatet, og fremdeles kunne man putte på penger. Kronestykker, femkroninger, tiermynter og tjuekroninger gikk unna i en voldsom fart. Ja, de ble brukt opp så raskt at til og med skeptikerne skaffet seg mobiltelefon.

Jeg fant en Telefonboks forleden. Den sto der, ensom og forlatt utenfor det tidligere kommunehuset på Laksevåg, og ingen brukte den. Så måtte jeg forevige den i nostalgiens navn, og her er den. Inni hang en hypermoderne mynttelefon fra Telenor. Jeg prøvde den ikke, men det var betryggende å vite at alle båndene til min fortid ikke er borte.

Noen bilder fra Laksevåg

Kommunehuset

Vest for Bergen sentrum ligger Laksevåg. Før 1972 var den en egen kommune, og ble ledet fra Kommunehuset. Verftet var viktig, og det har tilhørt en rekke verftseiere. I skrivende stund tilhører det Bergen Group, og er en rest av den store verftsindustri som var et varemerke for Bergen. 

Laksevåg verft

Kran på Laksevåg verft

Kanskje den rustne kranen på bildet til venstre kan stå som et symbol på den raseringen av verftsindustrien i Bergen, som har foregått i de senere år.or Laksevåg er verftet fortsatt av stor betydning, og det er det nok også for sjøfartsnæringen på vestlandet. Da dagens bilder ble tatt, lå det både militære og sivile fartøyer inne på verftet.

Båthavnen

Området rundt kommunehuset på Laksevåg, har blitt forandret i de senere år. Det har blitt til et sted der rekreasjon og naturopplevelse Fritidsbåtene ligger tett langs bryggene, og man ser langt. 

Fra bryggene på Laksevåg kan man se forbi Hegreneset og langt inn i Osterfjorden. Tvers over Vågen ligger Nordnes, og mot sør og øst ser man byen og fjellene. Det har også blitt anlagt en park med lekeområder og beplantning, samtidig som utbyggerne har prøvd å beholde bydelens pittoreske preg.

En måke hviler.

Jo, en spasertur langs sjøkanten ved Laksevåg er en avslappende opplevelse som jeg gjerne vil anbefale. Selv måkene finner roen i båthavnen på Laksevåg, og det blir blir nok derfor ikke de siste bildene derfra som kommer på denne bloggen.

Jeg tok enda flere bilder, men de må du se ved å kikke på Flickr streamen min. Den finner du på høyre siden her.